Valhal

Lars Sørensens rekke fører til Danmark. Jens Willumsen (1668–1729) ble født i Ebeltoft på Jylland og giftet seg der med Dorothea Jonsdatter (1666–1756). De kom til Søndre Langnes i Tromsø like før 1700, der Jens var klokker og drev en stor jordbrukseiendom. Han tok trolig navnet Ebeltoft etter stedet han kom fra, slik skikken var.

Sønnen Willum Jenssen Ebeltoft (1701–1760) ble klokker som faren og giftet seg med Adelus Jørgensdatter Falch (1685–ca. 1774) fra Ringvassøy. Deres sønn Søren Villumsen Ebeltoft (1734–1812) bosatte seg på Søndre Langnes med Martha Larsdatter (1732–1812) og fikk minst ni barn. Eldste sønn var Lars Sørensen, som knytter tråden tilbake til Valdemars slekt.

Trine Lemmings rekke fører til Sandvær, et øyrike nordvest for Tromsø. Iver Sørensen (født ca. 1575), kalt Sandvær-juten fordi han skal ha kommet fra Jylland, drev jektefart og eide ei av bare tre jekter i Troms fram til 1650. Han fikk en gang fire mark sølv i bot for å snakke nedsettende om presten.

Rekken går videre gjennom Haagen Iversen (ca. 1613–1695) og Engel Christophersdatter, deretter Iver Haagensen (1657–1713) gift med Maren Erichsdatter fra Malangen, så Haagen Iversen (1696–1769) og Lisbeth Paulsdatter (1685–1765) i Melvika på Sandøya, og videre til Iver Haagensen (1720–1803) og Pernille Hansdatter (1721–1804) på Risøya. Deres eldste barn var Trine Lemming Iversdatter.

Navnet Lemming er en gåte. Trines far het bare Iver Haagensen uten slektsnavn, så Lemming må ha kommet inn gjennom moren Pernille. Kjell Kaspersen, som deler tippoldeforeldre med slekten, tror mest på at Pernille var datter av Hans Hansen Graa i Langsund, halvbror til Nils Nilsen Lemming. Slike mellomnavn ble ofte båret videre for å markere slektstilhørighet, og navneskikken vever Ebeltoft, Heggelund og Figenschou tett sammen. Arbeidet med å avklare dette pågår fortsatt.

Barndomsminner fra Lyfjord. Av Odd Harald Valdermo, Oslo og Tromsø, 14. april 2025. Illustrasjonene er hentet fra hans bok «Da farfar var liten» (2001).

Haldis Olea ble født på Kraknes i 1907, åtte år etter Valdemar som var født på Elvenes i Lyfjord. De giftet seg i 1929, stormende forelsket, og ble boende på Elvenes. Valdemar var den gang eier og skipper på fiskebåten «Anny» og drev fiske det meste av vinter, vår og høst. Om sommeren besøkte de slekt og venner med båten. Kvinnfolka hjemme tok seg av barn, hus og fjøs, og passet spissa for vær og vind på Yttersida.

Denne teksten handler mest om Haldis. Hun hadde angst hver gang mannen var ute i kuling, slik andre fiskerkoner hadde. Den siden av Lyfjord-vika var ingen god havn i alle vindretninger, der dugde Belvika bedre. Mang en gang så Haldis mannen og hans eldre bror sette fra land i spissa for å berge skuta til Belvika. Begge var sjøvante, men ingen kunne svømme og ingen brukte redningsvest, selv om pålitelige korkvester lå i naustet. Da barna kom, fryktet hun også at de små skulle falle ned den bratte elvebakken og havne i elva. Det skjedde en gang og kunne endt fatalt.

Det forelskede paret installerte seg på kammerset i det nye, vakre huset på Elvenes. Kammerset målte ti kvadratmeter, med en stor komfyr og en kjøkkenbenk på hver side av døra. Grytene hang over komfyren, det gjorde også klessnorene. Ett bord, to skamler og to stoler var alle møblene ellers. Radioen sto høyt på veggen så ungene ikke nådde opp. På veggen hang et pyntehåndkle med brodert tekst: «Fred og lykke skal hjemmet smykke». Kammerset var kjøkken, stue, bad og vaskerom på én gang.

Det gikk greit så lenge de var to voksne. Men i juli 1932 kom eldste datter, og så kom et nytt barn hvert tredje år. Da det fjerde kom, var det krig i Norge. Paret disponerte kvistrommet på loftet, ti til tolv kvadratmeter, men det skulle etter hvert deles på seks. Sengene var kortere og smalere den gang. Økonomisk ble krigen en forlengelse av de dårlige trettitallsårene.

Det er et under at fire barn ble båret eller gikk selv opp og ned den bratte loftstrappa uten fall. Gangen var fellesrom; på gangbenken sto vassbøttene, og bøtta for gråvann, kalt «sjettvann», sto på golvet med et vaskefat av blikk oppå. Nattpotter måtte tømmes støtt. Den vakre bua var felles, til mat, verktøy og finklær, med ved- og torvskjå i enden. Kull og koks ble lagret i naustet, som saltsild i tønner. Utedoet lå femti meter unna huset, med to sitteplasser.

Lyfjordelva delte bygda i to og kunne være strevsom å komme over, særlig om vinteren når isen var usikker og det var mørkt, uten bru. Iblant måtte man i spissa. Eneste telefon i bygda var i ytterste gård, og det manglet vei til skole, butikk og post. Robåten var reisemåten. Skulle man til lege, gikk lokalbåten fra Skulsfjord til byen. Verst var syketransporten i robåt til Skulsfjord, for det er om vinteren man blir syk. Haldis hadde en mislykket hofteoperasjon i Tromsø i 1943 og ble halt etterpå, uten at det var snakk om erstatning den gang. Hun hadde vært en glad dame før, men haltingen og smertene slet på humøret. Gikta, det vi i dag kaller artrose, kom senere, og smertene fulgte været, så Haldis ble en værmelder av rang.

Haldis var vant til innlagt vann i fjøsen fra Kraknes, men ikke i huset. Brønnen lå hundre meter fra huset og femti fra fjøsen. Med børtre klarte hun to store blikkbøtter om gangen. Om vinteren var det av og til is i brønnen som måtte slås hull i, om sommeren ble den kjøleskap for melka.

Det er lett å forstå at Haldis tok på seg mesteparten av fjøsarbeidet: fjøsen ble et frirom fra det innestengte kammerset. I den lille fjøsen var det fem melkekyr med hvert sitt navn, tjue sauer, minst ti geiter og en hest før krigen. Fyrstikker og fjøslykt var viktige mesteparten av året. Såpe kokte hun selv, av talg og lut, i ei gryte på grua.

Haldis var flink til å sy, og fra hennes Singer kom de smarteste barneklær og vakre kjoler. Hun kardet og spant garn som de fleste kvinner på landet. «Ferieturen» gikk til Kraknes der det var vev i huset, for å veve matter og stoff til vadmelsundertøy. Hun tok de minste med.

Haldis hadde ingen sangstemme, men var den i familien som sang mest og kunne flest sangtekster fra skolen. Når ungene ertet henne, sang hun bare høyere. Det kan være en metode mot mobbing.

Storklesvasken om vinteren var et av glansnumrene hennes. Vaskingen foregikk inne på kammerset i badestampen av blikk om vinteren, utendørs om sommeren. Skyllingen skjedde i elva hundre meter unna. Når «bankesteinen» kom godt fram, var det tid for den kalde jobben, der såpa ble slått ut med et banketre. Haldis hadde ofte stive, frosne fingre og var redd de skulle brekke som istapper. Hun hadde alltid en stor kjele varmt vann på komfyren til å tine det nyvaskede tøyet før hun hengte det ute. Om våren ble hvitklærne bleket på den siste snøen ved foten av Storfjellet, og ingen i Lyfjord hadde hvitere laken enn ho Haldis.

Haldis flyttet til Tromsøya høsten 1949, ett år etter planen. Det var nære på at det ikke ble flytting i det hele tatt: som skipper drøyet mannen så lenge i Nordishavet at de møtte høststormene på vei hjem i ei av de små ishavsskutene. I det store huset på Kræmerstykket, et tidlig svensk ferdighus, frydet hun seg over utsikten og over vaskekjelleren der hun endelig kunne bruke varmt og kaldt vann fritt. Da hun kjøpte en Evalet vaskemaskin i 1952, ble hun «storforspelt».

Bjørg Jenderå, den gang Oddbjørg Pedersen, var datteren de fikk i 1932. Hun sto bak «Barndomsminner fra Lyfjord» i Nordlys i 2016, og døde i november 2024. Før hun døde, hadde hun, syk som hun var, skrevet en liten tekst om bankesteinen. Hennes eldste bror har ført teksten videre og blitt inspirert til å skrive om Haldis Olea, deres mor.

Av Odd Valdermo (tidligere Pedersen, sønn til skipperen). Bygger på avisa «Tromsø» 16. september 1949 og Arne Martinsens beretning i «Tromsø», 2001.

I «Tromsø» 16. september 1949 fortalte skipper Valdemar Pedersen (50) på fangstskuta Forland om sommerens tur til Nordishavet. Bakgrunnen for oppslaget var en dramatisk hjemtur. I 2001 utdypet Arne Martinsen fra Kårvik den strabasiøse ferden, som varte i tre måneder under svært vanskelige isforhold. Av sine åtte turer til ishavet husket han denne best. Det ble også hans siste som fangstmann.

Fangsten foregikk rundt Svalbard, der sterke polarstrømmer fører med seg store isbakster. En gang ble skuta stengt inne i Hinlopenstredet i nesten fire uker. Da de omsider prøvde å ta seg ut, løftet en ny isbakst hele den 64 fot lange skuta opp på et isflak, før isen slapp taket etter et par timer og skuta gled ned i vannet igjen. De var også innestengt nær en uke og utsatt for snøstorm i over to uker. Da fangsten var over, var skuta godt lastet: 44 bjørneskinn, fire levende isbjørnunger, 450 ringsel, 220 storkobber og to kvitfisker. Levende bjørnunger var godt betalt.

Hjemturen startet gjennom Storfjorden nord for Spitsbergen omkring 10. september. Der misforsto rormannen en situasjon og kjørte skuta rett inn i et stort isflak. Resultatet var et hull i skutesida så stort at en mann nesten kunne krype gjennom. I all hast fylte de en fangstbåt med vann og hengte den i daviten på motsatt side, flyttet dekkslast for å få hullet mest mulig over vann, og satte skuta på land for reparasjon. Drivtømmer var det nok av, et storkobbeskinn ble brukt til tetting, og stokker ble satt som støttespenn tvers gjennom lugaren.

Etter avtale om å gjøre overfarten sammen med fangstskuta Polarfjell kunne ferden fortsette. Været var dårlig alt før de forlot Spitsbergen. Nær Bjørnøya oppdaget mannskapet at den største levende isbjørnen, en unge på halvannet år, hadde kommet seg ut av kassen og spaserte på dekket før den hoppet på havet. For mannskapet betydde tap av bjørnen tapt inntekt. Etter mye baling i kulingen fikk de lasso rundt den og heiste den opp med bommen, men båten var nedlastet og bølgene slo over dekket, så det var vanskelig å få bjørnen ned i kassen som fløt fram og tilbake.

Fangstleder Ludvig Larsen (vel 70) fra Tromsø bestemte seg for å spikre kassen fast i dekket. Mens fire mann holdt igjen bom og bjørn med tau, mistet en av dem grepet i kulingen. Bjørnen svingte inn mot Larsen, bet seg fast i ryggen hans, la forlabbene rundt kroppen og dro ham med opp i lufta. Slik slingret bjørn og mann fram og tilbake en stund før bjørnen slapp taket. Til slutt kom den i kassen, der den senere døde av utmattelse. Larsen berget seg: den tykke sauskinnsjakken reddet ham, for tenner og klør hadde gått gjennom alle klærne unntatt den innerste skjorta.

Været var så dårlig at båtene lå i ly av Bjørnøya i over et døgn, og sørvestkulingen bare økte under overfarten. Polarfjell var raskere enn Forland, og de to mistet kontakten i uværet, også over radio, sist sett like sør for Bjørnøya. Polarfjell kom seg inn under land før stormen satte inn for alvor. Forland måtte ligge på været i halvannet døgn utenfor Fugløykalven, for båten hadde ikke motorkraft til å nå land, og innseiling ville uansett vært umulig i uværet. Da stormen ga seg, var alt på dekk unntatt isbjørnkassene skrellet av. Egnerhuset var revet bort og kabelgattet ramponert.

Under stormen gikk lensepumpene i ett kjør mens vann fosset inn flere steder. Arne satt i maskinrommet hele tiden sammen med Roald Robertsen fra Nord-Lenangen; det var uråd å komme ut. Da stormen løyet, kom to ugjenkjennelige maskinister opp, oversprøytet av sjøvann og olje i to døgn. Maten hadde vært et par kavringer oppløst i sjøvann. Søvn var det ikke snakk om. Utenom skipperen hadde Hans Eliassen (ca. 20) fra Dåfjord og Kristian Heggås (ca. 18) fra Middagsbukt stått til rors i flere døgn.

Uværet hadde drevet båten langt ut av kurs, og de kom inn nord for Arnøya i stedet for sør for Sør-Fugløya. Etter å ha fylt olje og vann i Lauksundskaret gikk Forland til Tromsø via Lyfjord, der den hørte hjemme. Også for dem som satt hjemme ble det en dramatisk tid, med nervøs lytting på fiskeribølgen døgnet rundt. Ingen visste før neste dag at radiomasta var knekt av stormen, slik at signalene ikke nådde fram. At de ni mennene berget livet, skyldtes ikke minst at Arne like før turen hadde stått hardt på for å få kjøpt en ny, kraftigere lensepumpe, og innsatsen til et mannskap som kunne faget og ikke ville gi seg.